Hvordan kontakte oss?

Telefon:
22 29 89 89

ROS – DET ER FA’LI DET.
Vi nordmenn er rare – det synes i hvert fall undertegnede. Spesielt rare blir vi når vi får ros. Om du ikke har observert folks reaksjoner på ros før, så bør du foreta et eksperiment. Ros en kollega samtidig som du skjerper alle dine sanser for mottakerens ansiktsuttrykk og kroppssignaler, for ikke å forglemme uttrykket i øynene. Det er i sannhet et studium for seg.

Først overraskelsen – bevegelsen som stopper i luften eller en kortvarig stopp i pustemekanismen. Og det er fa’li det – å slutte å puste, mener jeg. Det kan man dø av!! Så forandres uttrykket i øynene. Det glade glimtet bryter gjennom, og man aner tilløpet til et fornøyd smil – som slukner – brått, og avløses av et mistenksomt blikk.

Du stivner til – formelig fryser til is – idet mistenksomheten slår mot deg. Mottakerens tanker kan du lese som en åpen bok. Hvorfor er du hyggelig? Hvorfor gir du et kompliment eller noen rosende ord? Nei, her ligger det nok et skummelt motiv bak. Folk går da ikke rundt og roser i hytt og pine. Det må ligge noe bak, et ønske om personlig vinning.

Nå blir det virkelig fa’li!!! Nå kommer boomerangen. Total avvisning eller det som verre er. Nei, da er den kritiske sansen bedre å ty til, for den kjenner man jo utfallet av på forhånd. Dessuten har man årelang trening når det gjelder å fikse den slags situasjoner. Nei – det å rose folk eller gi et oppriktig men kompliment får man nok la være – for ikke å skille seg ut – for ikke å bli mistenkeliggjort – for ikke å bli misforstått.

Hvordan er det blitt slik?

Som deltaker på et seminar for lærere, i regi av Skolesjefens kontor, hadde jeg en besynderlig opplevelse. Lærerne fikk utdelt hvert sitt lille ark, med beskjed om å notere ned to – 2 – positive ting om seg selv. Setningen skulle starte med "jeg er", og lappene skulle deretter festes med nål på brystet slik at alle kunne se den.

En lamslått stillhet bedre seg i forsamlingen. Stillheten ble brutt av en lærer som prøvende antydet at dette måtte være en ny form for spøk. Det var det ikke!

Aldri har en lærer fått en vanskeligere oppgave. Forsamlingen var et syn å skue. Først tenkte man på noe – så kikket man på naboen, som for å gjette seg til vedkommendes reaksjon på besvarelsen – deretter forkastet man det som ubrukelig. Det ble sukket og stønnet, og fra noen av deltakerne kunne man tydelig observere tilløp til aggresjon. Dette var dog å gå for langt!

Bedre ble det ikke da de skulle "vise" seg fram. Bemerkninger som "jeg fant ikke på noe annet" - "noe måtte jeg jo finne på" og lignende ble stotret fram, ledsaget av en forsagt latter.

Reaksjonemønsteret til deltakerne var eventyrlig – men som observatør var det forstemmende å se. Tenke seg til at en slik oppgave skulle være så vanskelig. Noen positive sider har vi da alle. Men barnelærdommen har tydeligvis fått skikkelig fotfeste. Det er ikke "pent" å fremheve seg selv, ergo må det være "stygt". Dessuten er det selvros, og det er ikke bra det.

Skulle du en dag være sprudlende av glede over noe du har gjort bra – eller noen skulle ha fortalt deg at du er bra. Ikke fortell det til noen! Da får du reaksjonen "Jøss, nå er’a blitt høy på pæra også nå". Og det er fa’li det.

Og likevel – all fa’ligheten tatt i betraktning – det er så deilig å få litt ros.

Begynn i dag – du også.

Mailis Haugerud