Hvordan kontakte oss?

Telefon:
22 29 89 89

SENSKADER
I sin tid besøkte undertegnede nylig avdøde psykolog og professor Heinz Leymann på Violen Rehab Center i Sverige. Leymann hadde i mer enn 10 år studert og arbeidet med problemet mobbing på arbeidsplassen. I 1995 var han nominert som kandidat til The Right Livelihood Award for sitt banebrytende arbeide. Dessverre ble han ikke tildelt prisen.

Leymanns forskning har vist at mobbing/trakassering, psykisk vold og administrative overgrep i arbeidsmiljøet kan være ekstremt skadelig. Når det gjelder senskader som følge av trakassering på arbeidsplassen har han bl.a. påvist likhetstegn mellom konfliktutsatte og flyktninger. Psykososialt senter for flyktninger blir administrert av Universitetet i Oslo, og utgir tidsskriftet Linjer. Jeg vil "klippe" litt fra Nils Johan Laviks artikler om flyktningeproblematikken, og foreta en kort sammenlikning med mennesker som er utsatt for trakassering, krenkende særbehandling og administrative overgrep i arbeidsmiljøet.

Lavik skriver: "En "fullstendig flyktningerute" består av forfølgelse, flukt/opphold i eksil og tilbakevending til hjemlandet. Men ofte blir det stopp på veien. Mange kommer ikke så langt som til hjemturen - noen fordi de aldri får sjansen, andre fordi den blir for vanskelig." Vi i SJM mener Leymann har rett når han bl.a. sammenlikner flyktninger og de konfliktutsattes situasjon. En liten digresjon. Nordmenn er rare. Du verden så "snille" vi er når det gjelder ofre i eller fra andre land. Da trekkes solidaritetsprinsippet frem slik at vi nordmenn kan vise for all verden hvor prektige og humane vi er. Gjelder det derimot i Norge, er vi like dyktige som vi er snille når det gjelder å bortforklare eller overse våre egne landsmenns problemer.

Vi tror du som er konfliktutsatt vil kjenne deg igjen i "flyktningeruten" som Lavik beskriver.

Flukt/opphold i eksil
Som man vet vil mange forhold i eksilsituasjonen oppleves som traumatisk og den konfliktutsatte er absolutt i risiko for å bli utsatt for nye traumer både fordi eksiltilværelsen i seg selv er stressfylt med evt. direkte overgrepspotensialer, men også fordi den konfliktutsatte kan ha utviklet mestringsstrategier som kan være svært dårlig tilpasset til den nye situasjonen.

Den konfliktutsatte føler seg som en fremmed både i sin indre verden og i den ytre verden. I den indre fordi de traumatiske hendelsene fortsetter å "være der" som livaktige gjenopplevelser, og forårsaker reaksjoner og handlinger som kan være smertefulle, også for omgivelsene. I den ytre fordi det samfunnet den konfliktutsatte lever i føles fremmed, men også fordi de med større eller mindre deler av seg lever i en annen tid (f.eks. fiksert til konflikten) og på et annet sted (f.eks. til episoder i arbeidssituasjonen).

En konfliktutsatt med en omfattende trakasseringsprosess bak seg kan oppleve det norske samfunn som kaldt og følelsesløst. For å holde den indre smertefulle erfaringen (gjenopplevelsene) og den ytre (fremmedheten) på avstand, kan den konfliktutsatte utvikle en følelsesløshet og følelse av dødhet, som i sin tur blir svært smertefull. Lang tids terapi kan bli nødvendig for å komme nær de traumatiske erfaringene, den urettferdige behandlingen, tapet av jobb, inntekt og karriere, skyldfølelse, et lavt selvbilde, for å nevne noen eksempler.

Stopp på veien
Noen får aldri avsluttet hjemturen. Veien blir for lang, tornekrattet ugjennomtrengelig eller man befinner seg som i en ørken, som på en fremmed planet eller i et sort tomrom der kreftene langsomt ebber ut.

I praksis blir som regel mobben belønnet, den konfliktutsatte fjernet, og faren for overgrep i arbeidsmiljøet snarere øker enn minsker fordi bruken av uetiske hersketeknikker stilltiende aksepteres.

Den konfliktutsatte opplever situasjonen som meningsløs, absurd og uvirkelig. Det er eksistensielt truende når man ikke finner mening i det som skjer. Å påta seg skylden kan være en måte å skape mening på. Ved å knytte årsaken til konflikten til seg selv, får den konfliktutsatte en følelse av å ha større kontroll over situasjonen enn hvis det som skjer ikke har noe å gjøre med hvem vedkommende er, eller hva vedkommende har gjort. Å påta seg skylden for hendelsen kan altså være det forsvarsverket som er nødvendig for å kunne overleve som menneske. Du kan omtrent si det slik: "Hvis overgrepet skyldes noe ved meg, da har jeg en mulighet til å påvirke situasjonen". Hvis ikke er du hjelpeløs. Denne skyldfølelsen er nært knyttet til avmaktsfølelsen i en situasjon der du ikke kan forsvare deg selv.

Prisen for å ta skylden er altså ditt eget selvbilde. Det er det du ofrer. Gjentatte overgrep kan resultere i liten motstand, og der den konfliktutsatte etter hvert mister kontakten med sine naturlige reaksjonsmønstre.

Ofte kan det gå år før den konfliktutsatte åpner for sine følelser. Dette kan være vanskelig å forstå for den det gjelder. For å forklare dette med senvirkninger kan det illustreres slik: "Hvis du har vært i krigen og gått gjennomet minefelt, hadde du nok med å holde deg oppe da du var i minefeltet. Du hadde nok med å passe på hvor du satte bena dine. Da hadde du ikke tid til å kjenne etter hvordan du følte deg eller hvilke reaksjoner du hadde. Når du er ute av minefeltet, fortsetter du å mobilisere, du leter fortsatt etter miner inntil du er kommet så langt bort at du begynner å føle deg trygg. Da kan følelsene få slippe til."

Den konfliktutsatte har ofte vanskelig for å forstå senvirkningene. Like vanskelig kan det være å akseptere dem, og lære seg å leve med dem. Mangelfull kunnskap og innsikt i problematikken i hjelpeapparatet er ofte med på å forverre den konfliktutsattes livssituasjon.

Dissosiering kan også ytre seg ved at pasienten glemmer/stenger ute det vonde som har skjedd, og også gjerne ubehagelige ting som skjer senere.

Kjenner du deg igjen eller har du kanskje ikke kommet langt nok i prosessen?

Hjemturen
Mange finner imidlertid veien tilbake. "I hjemlandet har det ikke vært noe skikkelig oppgjør med fortiden", skriver Lavik. Likhetspunktene mellom konfliktutsatte og flyktninger er slående. I arbeidsmiljøet er det sjelden vilje til å ta et oppgjør med "fortiden", dvs planlegge tiltak mot mobbing, tiltak mot utilbørlig atferd, og sikringstiltak mot bruk av uetiske hersketeknikker. Og ikke minst viktig, en plan for hvordan man i fremtiden skal håndtere ulike konflikter i virksomheten, noe som ville gitt en positiv signaleffekt i arbeidsmiljøet. I stedet velger man som oftest å forbigå "hendelsen" i taushet, et signal inn i arbeidsmiljøet om at alt kan fortsette som før.

"Mellom flyktningen og de som forble i landet, kan det være mistillit og bebreidelser", skriver Lavik videre. Også her finnes likhetspunktene. "De som forble i landet" kan best sammenliknes med mobberen, lakeiene og "de andre". Sistnevnte er de som stilltiende står og ser på uten å løfte en finger. "Flyktningen" kan best sammenliknes med den konfliktutsatte og trakasserte medarbeideren, som under prosessen var, og etter prosessen blir, en daglig påminnelse om den enkeltes delaktighet i "det som ikke burde skjedd", og følgelig fortsetter å være en symbolfigur for dette skammens fenomen. Følgelig er det mest bekvemme å kvitte seg med dette ubehagelige symbolet.

Lavik skriver: "Dersom man mener at uoppgjort fortid og brudd i relasjoner mellom mennesker er av betydning for psykologisk tilpasning - ja, så finnes dette i overdoser i slike livsløp (Les: Mobbeprosessen)." Er det så enkelt å stikke spaden i jorda dersom hatet mot overgriperne sitter fast i sinnet? Er det så lett å bygge "hus" på et nytt sted når man er jaget fra det gamle og sliter med stadig tilbakevendende, påtrengende og plagsomme tanker fra ulike overgrep og hendelser i sitt arbeidsmiljø? Kan man gå tilbake på jobb og delta i det sosiale fellesskap når det fortsatt er trusler og mistenksomhet i arbeidsmiljøet?

Hvilke tiltak iverksetter arbeidsgiveren for å demme opp for denne mistilliten og bebreidelsene ved forberedelsen til "Hjemturen"? Som regel ingen ting.

I noen tilfeller synes den konfliktutsatte å mestre denne situasjonen bedre enn "de som forble i landet", de som etter hjemkomsten ofte synes å være like opptatt av å få den konfliktutsatte vekk. Kan det tenkes at den konfliktutsatte som symbolfigur på "det som ikke burde skjedd" er den utslagsgivende faktor for nye mobbeprosesser?

Leymann sier i sin siste forskningsrapport at det som trengs er profesjonelle hjelpere som må få tilleggsutdannelse for å kunne forstå problematikken, og for å kunne ta i bruk nyutviklede behandlingsformer. Videre at institusjonsoppbyggingen innenfor arbeidervernet må trimmes til raskere å kunne fange opp skadede personer i tillegg til å forebygge problemene gjennom hensiktsmessige tiltak på arbeidsplassen. SJM vil tilføye at "Mobbing kan ikke løses med ord - sanksjoner kan". De psykososiale og moralske problemene må løses hånd i hånd med de praktiske. Det er som å passe på at det er olje, bensin og kjølevæske på en motor som skal startes på nytt. Men hva skjer i praksis? Når den konfliktutsatte har vært gjennom hjelpeapparatet er deres livssituasjon i mange tilfeller ytterligere forverret, noe som bekreftes av Leymann og stadige leserinnlegg i pressen.

Mailis Haugerud

Les mer: "Intregrering av traumer - er det mulig?" av Sverre Varvin.