HVORFOR BEHØVES SJM?

VOKSENMOBBING

KONFLIKTUTVIKLING

ER DU I FARESONEN?

PSYKISKE OG FYSISKE REAKSJONER

OMFANG, KOSTNADER, UFØRHET

TRAKASSERINGSAKER

FORSKNING

ARTIKLER

HVA KAN VI GJØRE FOR DEG ?

MELDE DEG INN?

Hvordan kontakte oss?

Telefon:
22 29 89 89


LIVSVIKTIG ROLLE KAN BLI LIVSFARLIG
Dette er overskriften i en artikkel skrevet av Turid Børtnes i tidsskriftet Arbeidsmiljø nr. 1 2001.  Uttalelsen kommer fra Axel Wannag, overlege i Direktoratet for arbeidstilsynet. Vi gjengir her noe av innholdet.

Varsleren – den som har mot og integritet til å si fra om det som er galt, enten det er lovbrudd, uetiske forhold eller annet klanderverdig – har en livsviktig rolle, men får ofte en livsfarlig skjebne. Erfaringen viser at slike saker følger et bestemt mønster, det er den som sier fra som blir frosset ut og isolert, både faglig og sosialt.

Den umiddelbare reaksjonen fra ”the establishment”, enten det er på arbeidsplassen eller ellers i samfunnet, er å karakterisere vedkommende som spesiell. ”Han har alltid vært litt vanskelig. Hun er ikke lett å samarbeide med.”

Dette er en taktikk for å fjerne det ubehagelige budskapet ved å gå løs på budbringeren, sier Wannag. Disse menneskene er ikke vanskelige, men med det enorme presset og den manglende støtten de erfaringsmessig opplever, vil de før eller siden reagere med mistenksomhet overfor omgivelsene. De blir ikke hørt, og mange reagerer med å bruke all sin energi på å prøve å overbevise omgivelsene. Da kan de bli oppfattet som vanskelige, men i utgangspunktet er de det ikke.

Frosset ut.
Det finnes mange eksempler på slike saker i norsk offentlighet og i utlandet.

Det er ikke bare folk i litt fremskutte posisjoner som havner i varslerens situasjon, men personer som vet noe som andre vil holde skjult.

I de tilfellene der det dreier seg om et arbeidsforhold, og det er de fleste sakene, ser vi ofte at alle de toneangivende i miljøet snur varsleren ryggen. Kolleger, som opprinnelig kan ha tenkt å støtte vedkommende, får beskjed om at de ikke skal snakke med den det gjelder. De fleste viser han eller henne en kald skulder, også de som opprinnelig var åpne for diskusjon.

Varsleren utsettes for angrep på sin faglige kompetanse, hans eller hennes troverdighet trekkes i tvil.

Et eksternt organ.
Varsleren må ha hjelp og støtte, de kan ikke forsvare seg alene. Sannsynligvis vil det være nødvendig med en offentlig organisasjon som tar seg av denne typen saker når varsling gjennom interne kanaler i en virksomhet ikke fører frem. Dersom det ikke skjer noe med saken innen en viss tid eller vedkommende som varsler blir utsatt for trakassering, må saken overtas av et eksternt organ.

Slik OECD har gitt eksempel på, ser jeg for meg et organ som fungerer i likhet med en fotballdommer som kommer på banen og sørger for rent spill (vår utheving).

For å sikre seg, synes det naturlig at samfunnet nå bør etablere varsling som en institusjon, som et ledd i alle sikkerhetstiltak for å hindre fremtidige ulykker, systemsvikt og kriminalitet.”

SJM viser for øvrig til artikkel i Aftenposten 24.02.01 ”Hva skal skje med den som varsler?” skrevet av redaktør Per Egil Hegge. Artikkelen er skrevet i kjølvannet av den såkalte Bærum-saken, hvor en overlege anmeldte en kollega til politiet og mente at han overskred grensen til aktiv dødshjelp.

Copyright © 1999-2011 Stopp JobbMobben, oppdatert 8. februar 2011