Hvordan kontakte oss?

Telefon:
22 29 89 89

PERSONLIGHETSTEST SOM KONFLIKTLØSER
"Du skal høre mye...", men det vi fikk høre denne dagen var dessverre ingen morsom vits. Jeg tror hver gang at nå har jeg hørt det verste, men dette var virkelig ille.

Vi fikk en telefon fra Vestlandet. Kvinnen kunne fortelle at den stedlige fagforeningsrepresentanten hadde tatt i bruk personlighetstest som del av en konfliktløsningsmodell. Testen hadde falt særdeles dårlig ut for henne, og nå var hun redd for å miste barna - for hun kunne jo umulig være skikket til å være mor. Dessuten, basert på resultatet av testen, anbefalte den stedlige representanten henne å finne seg en ny jobb. Alternativet kunne bli oppsigelse.

I samtalens løp kom det frem at det var den stedlige representanten fra fagforeningen som hadde foreslått bruken av testen, og som selv hadde vurdert og fremlagt resultatet. Jeg fikk gåsehud og frøs nedover ryggen. En time senere ringte NRK P2. Jeg var fremdeles så rystet at jeg fortalte journalisten i NRK om den siste henvendelsen SJM hadde fått. Det ble helt stille, og jeg hørte hun pustet tungt i telefonrøret. Vi avtalte opptak den førstkommende mandagen.

Brosjyrer og innmeldingsblankett ble umiddelbart sendt kvinnen fra Vestlandet. Etter et par dager i "tenkeboksen" kontaktet vi henne igjen, og ba om tillatelse til å kontakte fagforeningen sentralt. SJM måtte sette en stopper for bruk av personlighetstester i konflikter, tester som i utgangspunktet ufarliggjøres, men som senere blir brukt mot den konfliktutsatte. Tillatelse ble gitt under forutsetning av at hennes navn ikke ble nevnt.

Torsdag kl. 14.30 ringte jeg fagforeningen og spurte om det var vanlig praksis at de brukte personlighetstester som del av en konfliktløsningsmodell, hvem det i såfall var som hadde utarbeidet testen, og om de brukte psykologer eller liknende spesialister til dette opplegget. "Spøker du?", spurte hun. "Nei, dessverre", svarte jeg.

Jeg fortalte hva kvinnen fra Vestlandet hadde sagt i telefonen, at NRK hadde kontaktet oss for opptak førstkommende mandag og var orientert om denne saken. Den kvinnelige representanten i fagforeningen var like rystet som meg, og ba om å få undersøke sakennærmere.

Fredag kl. 9.00 ringte hun tilbake. Den stedlige representanten var på vei inn gjennom døren. Han var blitt satt på første fly til Oslo. Vi ville få en telefon fra fagforeningens advokat.

En time senere ringte advokaten. Det kom noen forsiktige uttalelser om den stedlige representantens forklaring, noe som sto i sterk kontrast til de opplysningene vi hadde fått. Jeg repliserte at kvinnen som hadde ringt for tiden var sykmeldt og nedkjørt, og følgelig hadde mer enn nok med å holde hodet over vannet. 12 års erfaring med trakassering og krenkende særbehandling i arbeidslivet hadde vist at i slike situasjoner har den konfliktutsatte verken overskudd eller fantasi nok til å finne på den slags "røverhistorier". Fagforeningens representant derimot, han hadde både sitt renommé og sitt revir å forsvare. Vi hadde derfor langt større grunn til å tro på vårt medlem fremfor hans representant. Forsøk på tåkelegging av de faktiske forhold ville fagforeningen i dette tilfellet ikke være tjent med.

Mailis Haugerud

Tilbake til Trakassering førsteside