HVORFOR
BEHØVES SJM?
VOKSENMOBBING
KONFLIKTUTVIKLING
ER
DU
I FARESONEN?
PSYKISKE
OG FYSISKE REAKSJONER
OMFANG,
KOSTNADER, UFØRHET
TRAKASSERINGSAKER
SJM-KURSET
FORSKNING
ARTIKLER
HVA
KAN VI GJØRE FOR DEG ?
MELDE
DEG INN?
Hvordan kontakte oss?
Telefon:
22 29 89 89
|
PERSONLIGHETSTEST SOM KONFLIKTLØSER
"Du skal høre mye...", men det vi fikk høre
denne dagen var dessverre ingen morsom vits. Jeg tror hver gang at nå
har jeg hørt det verste, men dette var virkelig ille.
Vi fikk en telefon fra Vestlandet. Kvinnen kunne fortelle at den stedlige
fagforeningsrepresentanten hadde tatt i bruk personlighetstest som del
av en konfliktløsningsmodell. Testen hadde falt særdeles
dårlig ut for henne, og nå var hun redd for å miste
barna - for hun kunne jo umulig være skikket til å være
mor. Dessuten, basert på resultatet av testen, anbefalte den stedlige
representanten henne å finne seg en ny jobb. Alternativet kunne
bli oppsigelse.
I samtalens løp kom det frem at det var den stedlige representanten
fra fagforeningen som hadde foreslått bruken av testen, og som
selv hadde vurdert og fremlagt resultatet. Jeg fikk gåsehud og
frøs nedover ryggen. En time senere ringte NRK P2. Jeg var fremdeles
så rystet at jeg fortalte journalisten i NRK om den siste henvendelsen
SJM hadde fått. Det ble helt stille, og jeg hørte hun pustet
tungt i telefonrøret. Vi avtalte opptak den førstkommende
mandagen.
Brosjyrer og innmeldingsblankett ble umiddelbart sendt kvinnen fra Vestlandet.
Etter et par dager i "tenkeboksen" kontaktet vi henne igjen,
og ba om tillatelse til å kontakte fagforeningen sentralt. SJM
måtte sette en stopper for bruk av personlighetstester i konflikter,
tester som i utgangspunktet ufarliggjøres, men som senere blir
brukt mot den konfliktutsatte. Tillatelse ble gitt under forutsetning
av at hennes navn ikke ble nevnt.
Torsdag kl. 14.30 ringte jeg fagforeningen og spurte om det var vanlig
praksis at de brukte personlighetstester som del av en konfliktløsningsmodell,
hvem det i såfall var som hadde utarbeidet testen, og om de brukte
psykologer eller liknende spesialister til dette opplegget. "Spøker
du?", spurte hun. "Nei, dessverre", svarte jeg.
Jeg fortalte hva kvinnen fra Vestlandet hadde sagt i telefonen, at NRK
hadde kontaktet oss for opptak førstkommende mandag og var orientert
om denne saken. Den kvinnelige representanten i fagforeningen var like
rystet som meg, og ba om å få undersøke sakennærmere.
Fredag kl. 9.00 ringte hun tilbake. Den stedlige representanten var
på vei inn gjennom døren. Han var blitt satt på første
fly til Oslo. Vi ville få en telefon fra fagforeningens advokat.
En time senere ringte advokaten. Det kom noen forsiktige uttalelser
om den stedlige representantens forklaring, noe som sto i sterk kontrast
til de opplysningene vi hadde fått. Jeg repliserte at kvinnen
som hadde ringt for tiden var sykmeldt og nedkjørt, og følgelig
hadde mer enn nok med å holde hodet over vannet. 12 års
erfaring med trakassering og krenkende særbehandling i arbeidslivet
hadde vist at i slike situasjoner har den konfliktutsatte verken overskudd
eller fantasi nok til å finne på den slags "røverhistorier".
Fagforeningens representant derimot, han hadde både sitt renommé
og sitt revir å forsvare. Vi hadde derfor langt større
grunn til å tro på vårt medlem fremfor hans representant.
Forsøk på tåkelegging av de faktiske forhold ville
fagforeningen i dette tilfellet ikke være tjent med.
Mailis Haugerud
Tilbake til
Trakassering førsteside
|
|